Årets bevilgning er 5 millioner. Nedenfor følger mottakernes egne presentasjoner av prosjektene:
Dordi Lea, Overlege, Avdeling for patologi
Prosjekt:
Immunskår i tykk- og endetarmskreft
Kr. 1.000.000
Formålet med studien er validere egenutviklet metode for immunskår i tykktarmskreft for å kunne gi mer riktig behandling til pasienter med denne krefttypen.
Tykktarmskreft er nest hyppigste kreft hos kvinner og tredje hyppigste kreft hos menn på verdensbasis og den fjerde vanligste årsaken til kreftrelatert død. Viktigeste behandling er kirurgi og tilleggsbehandling avgjøres i hovedsak ut fra om det foreligger spredning til lymfeknuter. Nyere forskning har vist at en undergruppe av tykktarmssvulster er «immunogen» som ofte har genendring som heter mikrosatellittinstabilitet. De med denne svulsttypen har i mindre grad nytte av cellegift og kan ha nytte av immunterapi. Å kartlegge svulstene ved hjelp av immunskår hvor en ser på tetthet av T-celler i svulsten og andre markører på immunrespons, kan være et prognostisk hjelpemiddel til å bedre velge hvilke pasienter som kan ha nytte av tilleggsbehandling. Man vil i tillegg som et delprosjekt validere immunskår på endetarmskreft.
Prosjektet er et samarbeid mellom avdeling for patologi og gastrokirurgisk avdeling ved SUS og Universitetet i Stavanger (UIS). Prosjektet involverer ACROBATICC biobank.
Morten Lapin, Postdoc, Avdeling for blod og kreftsykdommer
Prosjekt:
Improving detection and clinical applications of circulating tumor DNA in pancreatic cancer
Kr. 1.000.000
Kreft i bukspyttkjertelen er en svært alvorlig og som oftest uhelbredelig sykdom. På tross av relativt lav forekomst er denne kreftformen per i dag den fjerde mest dødelige kreftformen i Norge. Den høye dødeligheten henger sammen med at sykdommen som oftest oppdages på et så sent stadium at operasjon ikke er mulig, samt at det er liten effekt av kjemoterapi og stråling. Det er derfor et stort behov for bedre diagnostikk og behandling for denne pasientgruppen.
Vi har tidligere vist at påvisning av genmateriale (DNA) fra svulstceller i blodprøver (såkalt sirkulerende tumor DNA; ctDNA) er en lovende markør for sykdomsprognose, og for overvåkning av behandlingseffekt hos pasienter med bukspyttkjertelkreft. I samarbeid med Professor Filip Janku ved MD Anderson Cancer Center i Houston har vi, med støtte fra Folke Hermansen Fond, utviklet en ny, ultrasensitiv metode for påvisning av ctDNA. Denne metoden vil vi nå anvende på tidligere innsamlede blodprøver i den regionale PACT- ACT studien, samt på innsamlede prøver fra pasienter med tidlig bukspyttkjertelkreft i Pancreas Biobank ved Haukeland Universitetssykehus.
I denne studien vil vi undersøke om endringer i ctDNA nivå kan avsløre behandlingssvikt hos pasienter med langtkommet bukspyttkjertelkreft tidligere enn rutineundersøkelser, samt undersøke om påvisning av ctDNA kan hjelpe oss til å oppdage sykdommen tidligere. Om vi lykkes, vil dette muliggjøre skifte av behandling tidligere og redusere unødvendig behandling og bivirkninger, samt forhåpentligvis gjøre det mulig å påvise bukspyttkjertelkreft på et tidspunkt hvor sykdommen fremdeles er kurerbar.
Marie Austdal, Sjefingeniør ved Avd. for biostatistikk, Forskningsavdelingen
Prosjekt:
Molecular monitoring of operable breast cancer patients
Kr. 740.000
Molekylær oppfølging av brystkreftpasienter.
Brystkreft er den hyppigste kreftformen blant kvinner i vesten, og de rammede kvinnene lever med en risiko for å utvikle tilbakefall opptil 20 år etter diagnosen. Pasienter følges opp for lokale tilbakefall med bildediagnostikk, men det er ingen konsekvent oppfølging for systemisk tilbakefall eller metastaser. Dette prosjektet tar sikte på å utvikle metoder for å finne tegn på tilbakefall før de er store nok til å oppdages med bildediagnostikk eller fysiske symptomer. Vi håper å finne mikroskopiske spor av kreftsvulstens arvestoff i blodprøver fra brystkreftpasienter. Nyere forskning har påvist at kreftceller slipper ut små informasjonskapsler kalt ekstracellulære vesikler (tidligere kalt eksosomer), som inneholder målrettet informasjon fra modercellen i form av bl.a mikro-RNA. Mikro-RNA er en form for arvestoff som ikke koder direkte for proteiner, men i stedet kan hindre utrykk av andre proteiner. Slik kan mikro-RNA forbedre forholdene for kreftsvulsten, men også fungere som et varsel om at et tilbakefall har oppstått. Kreftceller som dør slipper også ut små biter av DNA, hvis mengde og type kan gi informasjon om truende tilbakefall. I dette prosjektet skal vi måle mikro-RNA og DNA i blodprøver, og sammenligne med tilsvarende målinger i kreftsvulsten.
Emilius Janssen, professor, leder for forskningsgruppen Avdeling for patologi
Prosjekt:
Role of micro-environmental immune system, stromal and epithelial biomarkers in development
and progression of bladder cancer.
Kr. 1.500.000
Blærekreft er den sjette vanligste kreftform i verden. I Norge ble 1778 pasienter diagnostisert med kreft i urinblæren i 2019. En kostnadsevaluering har vist at blærekreft er, i gjennomsnitt, den dyreste kreftformen å behandle (5 milliarder euro/år bare i Europa), hovedsakelig på grunn av den intensive overvåking for mulig tilbakefall. Behandlingen av overfladiske svulster, som ennå ikke har vokst inn i blæremuskulaturen, består av lokal fjerning av svulsten, der urinblæren blir bevart. 50 til 70% av pasientene som har overfladiske svulster, lider av lokalt tilbakefall; og i henhold til sannsynligheten for tilbakefall og progresjon blir disse delt inn i lav-, middels eller høyrisikosykdom. Pasienter med høyrisiko sykdom har den høyeste risikoen for tilbakefall og progresjon. Slike pasienter blir behandlet med instillasjon av Bacillus Calmette-Guérin (BCG) i blæren. BCG er ment til å starte en sterk immunrespons som også vil angripe tumorcellene. Dessverre responderer 40% av pasientene ikke på BCG. Foreløpig finnes det ingen markører for å forutsi BCG-respons, men det er et klart, klinisk behov for å identifisere disse pasientene. Derfor skal vi i dette prosjektet undersøke immunresponsen både hos pasienter som har hatt og som ikke har hatt respons på BCG-behandling.
Cecilie Fredvik Torkildsen, overlege/Ph.D.-stipendiat, Kvinneklinikken
Prosjekt:
Kartlegging av mikromiljøet i svulster fra kvinner med eggstokkreft
Kr. 160.000
Eggstokkreft er den nest hyppigste formen for underlivskreft i den vestlige verden. I Norge får 500 kvinner sykdommen hvert år. Når diagnosen stilles, foreligger det i de fleste tilfeller allerede spredning. Prognosen er dårlig og under 50% blir kurert. Sykdommen behandles med kirurgi og påfølgende cellegiftkurer. Den kirurgiske behandlingen innebærer å fjerne alt synlig svulstvev fordi det er en tydelig sammenheng mellom gjenværende svulstvev og prognose. Det er ikke uvanlig at det ikke er mulig å fjerne alt synlig svulstvev til tross for omfattende kirurgi. Målsetningen med prosjektet er derfor å identifisere biologiske egenskaper ved kreftsvulstene som kan forklare hvorfor noen svulster ikke lar seg fjerne. Svulstvev fra pasienter med eggstokkreft vil bli analysert med avanserte molekylærbiologiske metoder, og dataene vil bli sammenholdt med informasjon om kirurgisk utfall.
Irene Tveiterås Øvestad, sjefingeniør, Avdeling for patologi
Prosjekt:
Utvikling av nye prognostiske biomarkører for å påvise HPV positive kvinner med høy eller lav risiko for å utvikle livmorhalskreft
Kr. 600.000
Humant Papilloma Virus (HPV) er årsaken til livmorhalskreft, og 80% av alle kvinner gjennomgår minst en HPV infeksjon i løpet av livet, men bare 10 – 20% utvikler vedvarende infeksjoner med økt risiko for høygradige forstadier og livmorhalskreft. Økende HPV smitte har resultert i et økende antall kvinner som må ha tett oppfølging fordi de har en vedvarende HPV infeksjon, og stadig flere unge kvinner blir behandlet med kirurgisk fjerning av en del av livmorhalsen og som medfører økt risiko for problemer i senere svangerskap. Studier har vist at mellom 20-40% av disse kvinnene har et velfungerende immunforsvar som over tid gjør at forstadiene kan forsvinne av seg selv, men en mangler vevsmarkører som kan si hvilket utfall forstadiene vil få. Mange kvinner blir derfor overbehandlet «for sikkerhets skyld». Studiene våre har påvist vevsmarkører relatert til immunforsvaret, som gir en god indikasjon på om en HPV infeksjon vil forsvinne uten å gjøre skade og hvilke forstadier som vil forsvinne av seg selv. I fortsettelsen av studien ønsker vi å finne et mål på hvor godt markørene faktisk påviser hvilke kvinner som har risiko for å utvikle livmorhalskreft. For å oppnå dette vil vi sammenligne de nye markørene i materiale fra 300 kvinner som har eller ikke har utviklet høygradige forstadier til livmorhalskreft, eller har forstadier som har gått tilbake av seg selv.