Kreft i bukspyttkjertelen er en av de dødeligste kreftsykdommene man kan rammes av, med om lag 700 dødsfall og 700 nye tilfeller i Norge hvert år. Ifølge Kreftregisterets statistikk av 2012 kan mindre enn 5% av pasientene forvente å overleve fem år etter diagnosen. Årsaken til den høye dødeligheten er at sykdommen som oftest oppdages på et sent tidspunkt på grunn av manglende kreftspesifikke symptomer, samt at nåværende behandlingstilbud med stråling og kjemoterapi har manglende effekt.
I dette prosjektet rekrutteres pasienter med langt kommet kreft i bukspyttkjertelen til standard kjemoterapi eller en ny nano-partikkelbasert kombinasjonsbehandling. Det tas blodprøver av pasientene før og under behandling, og blodet vil bli undersøkt for innhold av såkalte sirkulerendetumorceller (CTC) og sirkulerende tumor (ctDNA). CTCer regnes som ansvarlige for spredning av kreftsykdom, da de blir frigitt i blodet fra tumor og følger blodstrømmen til andre organer, hvor de kan gi opphav til en nye tumorvekst. ctDNA er cellefritt DNA som finnes i blodet og som kan være rester fra døde kreftceller eller aktivt ha blitt sluppet ut i blodet fra levende kreftceller.
Sirkulerende tumorceller vil bli isolert og undersøkt for å se om de inneholder bestemte egenskaper som kan være viktige med tanke på vekst og spredning av sykdommen. I tillegg vil vi undersøke om CTCer og ctDNA kan brukes som markører for behandlingsrespons og videre utvikling av kreftsykdommen og dermed muliggjøre mer skreddersydd behandling og oppfølging for hver enkelt pasient.
Brystkreft er en sammensatt sykdom som kan arte seg svært forskjellig fra pasient til pasient. Svulstene kan ha veldig ulike egenskaper noe som kan gi til dels store variasjoner i prognose, forløp og behandling. Østrogenpåvirkning har vist seg å spille en viktig rolle i en stor andel brystkrefttilfeller, noe som kan utnyttes i behandlingen ved hjelp av legemidlet Tamoxifen. Dette preparatet motvirker effekten av østrogen i brystvev, hindrer overdreven cellevekst og har vist seg å kunne redusere risikoen for tilbakefall. Men ikke alle kvinner har like god effekt, og det er derfor viktig å kunne identifisere de svulstene som responderer bra på tamoxifenbehandlingen, fra de som ikke reagerer i det hele tatt, det vil si er resistente.
Denne studien vil undersøke funksjonen til såkalte biomarkører i brystkreftceller med tanke på tamoxifenresistens og tilbakefall. Formålet med denne studien er å finne potensielle biomarkører (spesielt mirkoRNA) i kreftcellene som kan hjelpe oss å forutse hvilke pasienter som vil dra nytte av denne behandlingen, og hvilke som bør følge et annet behandlingsopplegg. Studien er et samarbeidsprosjekt mellom Avdeling for Klinisk Epidemiologi, Universitetet i Århus, og Avdeling for Patologi, Avdeling for Kirurgi (seksjon for Bryst- og Endokrin-kirurgi) og Avdeling for Hematologi og Onkologi ved Stavanger Universitetssykehus.
Formålet med prosjektet «Prospective Breast Cancer Biobanking (PBCB) er å følge en «3-årsgruppe» (kohort) med ny-diagnostiserte kvinner som behandles for brystkreft ved Stavanger Universitetssykehus (SUS). Årlig behandles 220 nye tilfeller på SUS, dvs. at ca. 500 kvinner blir fulgt i en 11 årsperiode med innsamling av kreftmarkører i form av små genprodukter som har løsnet fra selve svulsten og sirkulerer rundt i blodet for å kunne si noe om prognose på en ny måte, behandlingsrespons på dagens behandling og ikke minst å påvise tilbakefall på et tidligere stadium enn i dag. Det vi åpne for mye behandlings muligheter i fremtiden.
Det unike med studien er at vi tar blodprøver av denne gruppen pasienter hvert halvår i disse 11 årene. Det har ingen gjort før. Vi har godt samarbeid med forskergruppen ved Avdeling for patologi ved SUS. Gjennom dette samarbeidet vil vi kunne sammenligne forhold i selve brystkreftsvulsten som fjernet med hendelser som gjenspeiles i blodprøvene før, under og etter behandling. Dette biobankmaterialet blir derfor unikt til å kunne studere mange nye sider ved brystkreftsykdommen som hittil har vært ukjent.
Vi tar sikte på å starte oppbygging av en biobank med svulstmateriale fra pasienter (etter individuelt samtykke) som blir behandlet for kreftsvulster.
Materialet blir utgangspunkt for videre forsking innen kreftbehandling.
Årsaken til livmorhalskreft er kreftfremkallende HVP-virus, og hvert år oppdages og behandles 3.000 norske kvinner med høygradig forstadier til livmorhalskreft (CIN2-3). Den nasjonale masseundersøkelsen er årsaken til en kraftig nedgang i livmorhalskreft bant norske kvinner. De fleste CIN2-3 påvises hos kvinner i aldere 29-40 år, og den kirurgiske behandlingen kan medføre komplikasjoner i senere svangerskap. Mange kunne unngått behandling siden 20-40% av høygradige forstadier forsvinner spontant, blant annet som følge av kvinnenes immunrespons.
Tidligere studier ved vår avdeling har ført til mye kunnskap om biologien bak utviklingen av livmorhalskreft, og det er påvist markører som kan vise seg å gi en mer nøyaktig diagnostikk av forstadier til livmorhalskreft. I den senere tid er det også utviklet nye kommersielt tilgjengelige tester som brukes på celleprøver som blir tatt rutinemessig av kvinner som deltar i masseundersøkelsen..
Disse testene kan påvise kvinner som er i risikogruppen for å utvikle høygradige forstadier til livmorhalskreft på et tidlig stadium og på denne måten unngå at mange kvinner må ta unødvendige biopsier. Med dette prosjektet vil vi teste nye kommersielle metoder og evaluere nye markører for å se om disse gir en bedre og mer nøyaktig diagnose for kvinner med celleforandringer.